Annes verden

Denne siden er dedikert til dyr som alle har hatt og HAR en stor plass i hjertet mitt

Nuch Astown's Scarlet (1984-2000) - Sorba
Jeg kjøpte Sorba for penger jeg fikk til min konfirmasjon. Som 14 åring var valg av rase sterkt influert av eksteriør, men valget viste seg å være helt riktig, min unge alder tatt i betraktning. Sorba var en av 7 valper (3 tisper - 4 hanner)født hos Thora Tårneby på Kjelsås i Oslo.

Jeg vil alltid være Thora takknemmelig for at hun tok sjansen på å selge en valp til en så ung valpekjøper. Sorba var en ukomplisert, lettlært hund i hele sitt liv. I sin valpekarriere hadde hun kun en avis på samvittigheten ;) Hun ble renslig i løpet av et par uker og innlæring på denne valpen gikk som en drøm.

Sorba var tiltenkt et liv som familiehund, noe hun også ble. Imidlertid var hunden også velsignet med et fantastisk eksteriør og en evne til showing man sjelden hadde sett. Da Sorba var 3 måneder gammel (og jeg var på fotballeir i Danmark), tok Berit Bondal (som eide faren til Sorba) med Sorba på Retrieverklubbens utstiling i Oslo. Lille Sorba gikk hen og ble BIS valp 3-6 mdr - laubærkrans og sløyfer. En stjerne var født.

Berit og Sorba ble et radarpar i hele valpekarierren og dersom jeg ikke minnes helt feil hadde hun 8 BIR og en 2 BTK i sin valpekarriere. Etterhvert overtok jeg handlingen selv, noe som gikk bra for Sorba ble champion før hun fylte 3 år. Hun vant også vandrepkalen til kennel MIMAMs som gikk til mestvinnende tispe i Norge 2 ganger og fikk altså denne til odel og eie!

Jeg konkurrerte også LP1 med henne, og hun gjorde det svært så bra. Det var aldri noen overraskelser den negative veien med Sorba. En stabil og trygg hund.

Sorba var HD-fri og øyne u.a. Vi hadde et kull på henne og derfra beholdt vi en tispe, Larita.

Sorba fikk etterhvert selskap i huset av sin datter Larita og Bonnie (en bullmastifftispe eid av tidligere samboer) og var alfatispe av rang - en posisjon hun holdt til siste dag.
Sorba var frisk og sprek hele sitt liv men alderdommen satte tilslutt sitt preg og når hun var 16,5 år var det på tide å la henne slippe. Hun sovnet inn (med hjelp av vet.)i stua hjemme hos meg. Sorba var en stor del av mitt liv fra jeg var 14 til jeg var 30 og var vel den som sørget at interessen for hund vedvarte. Jeg vil aldri glemme henne.

Astown's Lively Look (1988 - 2004) - Larita
Larita var datter til Sorba. Hun var i utgangspunktet satt bort på for, men allergi hos forvertene gjorde at vi fikk henne tilbake i 1 års alder. Larita var en perlehund, alltid blid og svært aktiv.
Da hun var 7 mdr forhåndsrøntget vi henne, da hun var så løs bak og bildene viste sterk grad av HD begge sider. Utrolig nok så det aldri ut som hoftene plaget henne (hun ble som sagt 16 år)..Hun var slank hele sitt liv og fikk regelmessig mosjon og det er nok endel av forklaringen.
Larita ble aldri en utstillingsstjerne som sin mor, men fikk da endel CK'r og bra plasseringer.

Larita viste tidlig at hun hadde stor arbeidskapasitet og med henne trente jeg jakt og lydighet. Vi kom aldri til start i jakta, men husker jeg ikke feil så gjorde hun det riktig så bra i LP kl I.

Larita var en svært intelligent hund, det beste eksempelet på dette var vel hvordan hun avledet de andre hundene slik at hun fikk all maten selv. Hendelsen var som følger: Som dere sikkert vet er jo retrievere noen matvrak og det skulle mye til for at de forlot matfatet. Så var vi da på hytta på Ringebu og hundene ble foret ute bak hytta, så plutselig forlater Larita matfatet og bjeffer mot veien. De to andre forlot matfatet, for eventelle inntrengere måtte jo advares mot å entre deres eiendom ;). Mens de to andre løp etter på fremsiden av hytta og varslet i vei, kom Larita i full fart tilbake og kastet seg ned i matfatene. Jeg stod tvekroket og lo mens hun gumlet i seg restene til de andre..Når de etterhvert fikk samlet seg kom de tilbake til tomme matskåler :) Larita hadde utlistet dem noe så grunding :) En snillere hund enn Larita har jeg ennå hatt tilgode å møte.. Som sin mor er hun dypt savnet.

Stand by me - PINTO
Jeg traff på Pinto i Maridalen, hvor jeg var forrytter på en annen hest på stallen. Stallen lå på Skar gård innerst i Maridalen, var liten (plass til 3 hester), men svært hyggelig. Det hendte jeg tok meg en tur sammen med Helena, som var forrytter på Pinto. Jeg skjønte raskt at Helena var redd for hesten og en dag skjønte jeg hvorfor. Pinto slo seg skikkelig vrang, bukket som en rodeohest og vips så lå unge Helena og vred seg i smerter på asfalten. Pinto stod og gumlet gress i veikanten som ingenting hadde skjedd.. Helena turte ikke å ri han hjem igjen og vi byttet hest for anledningen. Pinto var snill som et lam...
Etter dette ble det Pinto og meg..

Pinto hadde det med å prøve ut ryttere og hadde en utrolig bukketeknikk som slenge de fleste i bakken. Av en eller annen grunn slapp jeg imidlertid billig unna og jeg likte den fandenivolske gjeitebukken som hadde så sterke meninger om hvem han ville ha på ryggen og ikke.

Anne som eide Pinto ønsket imidlertid å ri dressur, noe lille Pinto ikke akkurat hadde talent for - og da Anne var mer opptatt av at Pinto skulle ha det godt enn penger, så endte det opp med at jeg fikk Pinto gratis og vips så var man hesteier :)

Vi flyttet fra Maridalen til Gjerdrum og deretter flyttet Pinto til Ask gård i Nittedal. Vi hadde mange flotte turer i Romeriksåsene sammen, fordi det var i skogen på tur Pinto virkelig var en fantastisk hest.. Pinto ble etterhvert halt og et veterinærbesøk var nedslående. Pinto hadde store forkalkninger i begge framknær, noe han hadde hatt over langt tid. Vi dro til Bjerke dyrehospital og fikk tatt røntgenbilder, noe som bekreftet diagnosen. Vi sprøytet begge knærne flere ganger, men det nyttet ikke. Jeg var inne på tanken på å la han gå som gressklipper, men Pinto trivdes ikke når han ikke ble ridd. Jeg måtte derfor ta den tunge avgjørelsen om å avlive han og han ble avlivet hjemme på Ask gård i trygge omgivelser.
Takk for alt Pinto - jeg finner aldri noen større personlighet i hesteverdenen enn deg :)

Tidligere katter...

Landstrykeren AKA Stryker'n som kom inn på FOD gården, mer død enn levende, som ved nitid pleie kom seg og fikk leve de siste årende sine som dypt elsket katt hos meg. En tryggere, mer harmonisk katt har jeg aldri vært borte i...

Chester - Den lille blingstede villkatten som vant hjertet mitt og som utviklet seg til personlighet av en annen verden....

Gaute - Stoisk og rolig, fikk et godt hjem hos min søster på Nesodden  frem til at sykdommen ble for fremtredende..